Krigen i Norge - gjennom tyskernes øyne. Vi dro mot nord beskriver hvordan tyske soldater og offiserer opplevde invasjonen av Norge. Forfatterne går kronologisk til verks og tar for seg tyskernes erfaringer fra det geografiske området som ble besatt av Kampgruppe Pellengahr på Øst- og Vestlandet i aprildagene 1940. Førstehåndsberetninger fra tyske kilder kombinert med ettertidens kjennskap til krigsforløpet gjør dette til en levende, kunnskapsrik og annerledes beretning om det tyske angrepet, fra mobiliseringen i 1939 til den norske kapitulasjonen i Sør-Norge 2. mai 1940. Boken er gjennomillustrert med tyskernes egne bilder fra felttoget, både av krigshandlinger og hverdagsliv på fremmed jord. Vi dro mot nord ble opprinnelig utgitt i 1989, dette er en revidert og bearbeidet utgave med en rekke nye bilder. Som det heter i forordet: Skal historiefremstillingen bli fullstendig, må begge parter få slippe til, også når det gjelder hendelsene i aprildagene i 1940.
Andrei Pogozhev var en av svært få fanger som lyktes i å rømme fra nazistenes dødsleir Auschwitz-Birkenau. Etter krigen vitnet han i rettsoppgjøret mot de tyske sadistene. I denne sjeldne beretningen skildrer Pogozhev dagene han tilbrakte i nazistenes grusomme dødsleir. Han forteller om kampen for overlevelse, om motet og styrken blant de sovjetiske krigsfangene, og hans tilsynelatende umulige prestasjon: flukten fra Auschwitz. Utdrag fra boken: Fangene står i stillhet. Under utstikkende ribben og innsunkne mager synker blikket til Den Hvite Hare ned til de små klumpene som er våre genitalier. I dag er det disse som er sentrum for sadistens oppmerksomhet - blinken som disse beistene vil gjøre sitt beste for å treffe. Å klare å treffe et slikt mål krever dyktighet når man bruker en lang pisk. Selv øvede sadister treffer sjelden målet. De fleste slagene ender med et høyt smell idet de slår i løse luften. Noen få treffer mage eller bekken. Men ett eller to treffer blink, og utløser spasmer av vill fryd hos bødlene